Det er alltid utfordrende å være lærer. Du har ferdige planer, læremål å oppfylle og ambisjoner. Denne tiden med smittespreding og riskgrupper ble jeg som lærer mere utfordret. Med det skapte et annet tempo og andre undervisningsformer. Jeg er ikke ukjent med fjernundervisning, men det var de fleste av elevene i Likssjuo-Lycksele. Det måtte bare gå. Vi er inne i første uka, vi tester og får det til.

Heldigvis har jeg digitalisert mye av undervisningsmaterialet. Plattformene der klasserommene finnes er intuitive og elever har ok pc-trening. Den store forskjellen er at undervisningen er intensivere. Den ordløse kommunikasjonen er borte, de med blikk, småe lyder, kroppsspråk og den ladde tausheten. Elevene leverer. Undervisningsformen blir fort underordnet og inneholdet står viktigere. Det er som et under hver gang. Avslutte leksjonen med «forlat rommet»- knappen er aldri så definitivt som da eleven vinker hadet og skjermen viser en svart flekk der elevens ansikte syntes. Eleven er virkelig ute av synet!

Jeg taster meg inn igjen til neste leksjon. Det er et magiske øyeblikk når det digitale klasserommet fylles av ansikter. Sosial avskjerming rent fysisk ja, men ikke mentalt. -Bures, sier jeg. -Dál mii álgit…nå begynner vi….