Giellastoahkan gullá muitaleapmái. Máinnástitárbevieru lea váttis oahpahit, sihke danne go ieš ii leat nu nanus das ja maid jus mánát leat háláheamit ja ujut. Muhto mun geahččalan goit. Ja jurddašan eaigoson oahppit goas nu čuovvol vaikko vel dušše ruovttus. Geavahin vuogi maid «Hoahkat ja stoahkat» gihppagis gávdnen. Hui somá lei bargat ja nuoramus oahppi boagustit čađat go fertii «stuoráčoavjját gumpe» sárgut ja dramatiseret. Orui sus ealligovat jorramin jurdagis dan diimmus.

Språkleker er fortellerteknikk. Tradisjonen med å berette fritt og levende er vanskelig å lære ut, både fordi jeg er uvan og fordi elevene er blyge eller tause. Men jeg prøver i alle fall. Og tenker at kanskje elevene utvikler fortellerkunsten omså bare i hjemmet. Jeg brukte et tips fra heftet «Hoahkat ja stoahkat». Og det var så morsomt for den yngste eleven å illustrere og dramatisere fortellingen om den «stormagete ulven» at han bare lo. Jeg tror eleven hadde en hel film i hodet på grunn av fortellingen. Herlig!

Ja det šattai girjin. Dat šadde geardut ja oahppat mo logu dadjá (akkusatiiva hámi, omd 10 muora ja Stálu).

Og det ble en egen tegneserie med repitisjoner og trening på å si rett form på å telle noe, f.eks tallord+akkustativ av substantivet.