Meningen med livet er tilbake! Den er forgylt og har et rosa skjær over seg. Jeg er forelsket og lykkelig! Det heter tospråklighet. Tenk at det finnes. Tenk at det finnes flotte og smarte språkforskere i Sápmi som sier at alle vi som kan mer enn et språk og bruker dem hjemme, i jobbet, både privat og offentlig, at vi er NORMALE. Og at vi har kulturell tilhørighet til språkene, med andre ord vi er kompetente. Livet leker.

Jeg har lest en artikkel av Maria Carlson: Flerspråklighet inom lärerutbildningen (2009, Göteborg universitet). Og ble sint og fortvilet over at flerspråklig, som begrep, er så fraværende i læreres bevissthet. «Det gjelder de andre som IKKE snakker svensk». Det jeg likte med artikkelen er at Carlson fikk problematisert det faktum at perspektivet er haltende om du tror at alle elever er enspråklige. Språk hjelper hverandre, fatta!

Men så, min nye darling er tospråklighet. Og vedkommende som fikk mitt hjerte i brann, er forfatteren av artikkelen, Norgga beale oahppoplána doaibmi guovttegielatvuohta – mo dan meroštallat? (2012), Nils øivind Helander. Om du vil lese min store kjærlighetserklæring til begrepet, teorien, resonnementet og argumentene, kan du gjøre det her:
Seminaroppgave 5_didaktikk2016